Det sikreste er å slice og hooke

Lek med tanken på å spille 18 hull med bare én kølle i bagen. Hvilken velger du? For Bubba Watson er svaret enkelt. Han velger alle. Alt fra putter til driver. Alle køllene, men bare en om gangen. Det er slik han liker å trene. 

Bubba Watson er en av verdens mest spektakulære golfspillerne. Han har oppnådd kultstatus gjennom den tilsynelatende uredde spillestilen sin og en enestående evne til å skru ballen rundt trær, vanndammer, kameratårn og publikum. Det er heller ingen som har unngått den rosa driveren. Eller når han oppfordrer publikum til å gi ham høylytt støtte for utslaget hans fra første tee. Det er ingen tegn på stillhet der i gården. 

Rebell? Neppe, poloskjorten er kneppet rundt halsen. Ryddig og ordentlig. Evnen hans til å slå ballen langt, og enda lengre enn langt, er ubestridt. Og når de fleste prøver å tilegne seg mer og mer muskler, virker det nesten som om Bubba gjøre akkurat det motsatte. Fysikken hans er ikke akkurat skremmende. De lange armene hans kan mer eller mindre beskrives som små. Brystmålet hans tyder heller ikke på at han er atletisk bygd.

Det at han likevel slår ballen så langt, har med hastigheten og omfanget av svingen hans å gjøre. Han får med seg alt samtidig i svingen. Det er ingen unødvendige muskler som er i veien. Bubba er helt selvlært. Han har aldri hatt en eneste Pro-time. Han har gått sin egen vei, og begynte tidlig. Da han var seks år gammel, fikk han den første jernkøllen av faren sin. En kølle for venstrehendte spillere, og måten de spiller på.

– Jeg fantaserte om å spille i store konkurranser. Jeg latet som om jeg var Payne Stewart. Fantasibanen min var hagen rundt huset vårt. Men jeg gikk mot klokken, heller enn med klokken. Jeg lærte meg å skru ballen til høyre om jeg gikk mot klokken, og motsatt om det var den andre veien.

– Jeg slo høye hooker og lave slicer. Over trærne, under trærne. Jeg lære alle de ni slagene i golf i tidlig alder. Om man kan skru en plastpall, kan man gjøre det samme med en ekte golfball, sier Bubba mens han får det til å høres utrolig enkelt ut.

Han slo plastballer rundt huset fremfor å gjøre lekser. Dag ut og dag inn. Så kom dagen han lenge hadde drømt om for seg selv i hagen. I 1986 vant han sin første turnering, bare åtte år gammel. Han fikk åtte birdier, ti par og distanserte nærmeste motspiller med 42 slag. Det kan ha vært da han forstod at han en dag kunne bli en vinner i de virkelig store turneringene. Det var uansett da han begynte å spille med Ping-køller. Det har han gjort i over 30 år.

– Jeg fikk likevel ikke betalt for å bruke utstyret deres, forteller han meg omtrent i fortrolighet.

Han vokste opp i trange kår. Moren jobbet ekstra for at sønnen hennes kunne utvikle seg. Til tross for familiens begrensede økonomiske ressurser, var det ikke pengene han drømte om.

– For meg handlet det ganske enkelt om viljen til å vinne. Det handlet om stolthet. Jeg skulle bare vinne. Jeg, og bare jeg! 

Men er det ikke bedre å kunne dele gleden med noen?

– Det er kanskje det for mange, men ikke for meg. Som ung gutt var jeg en veldig dårlig lagspiller. Jeg ville alltid ha ballen da jeg spilte basketball. Det var jeg som skulle vinne. Kameratene mine syntes ikke det var spesielt bra. Golf gjorde at jeg kunne utvikle talentet mitt. Det passet bedre for meg.

– Det gikk fort opp for meg at da jeg tapte, var det på grunn av meg, og når jeg vant var det takket være meg.


– Og med hånden på hjertet: du taper oftere enn du vinner. Det betyr at du får mer erfaring når du taper, da du lærer å takle motgang. Det tror jeg er en veldig viktig erfaring, sier Bubba Watson med et snev av ydmykhet.

– Men da jeg vant, beviste jeg at jeg kunne beseire dyktige motstandere. Deretter gikk jeg videre til neste nivå. Viljen til å alltid bli bedre – det er det som fortsatt driver meg. Det er akkurat det idrett dreier seg om!

Bubba Watson har den dag i dag vunnet ni store konkurranser. De to Masters-seirene hans i 2012 og 2014 er selvsagt de største. Fem av de ni seirene er etter playoff. Hva skyldes det?

– Selvsagt vil jeg heller vinne med én gang, enn etter det 72. hullet. Likevel vekkes vinneren i meg når jeg vet at jeg ikke kan havne lavere enn på 2. plass, samtidig som jeg også vet at jeg kan vinne. En fighter som heller ville møte en motstander ansikt-til-ansikt. I en slik kamp kan du til enhver tid sjekke hva motstanderen din gjør. Tvinge seg selv til å yte maksimalt. Aldri feige ut. På den måten sender du også signaler til motstanderen om at du kommer til å være vanskelig å slå. Spesielt når du ligger dårlig an og så i neste øyeblikk retter opp problemene.

– Jeg føler meg faktisk tryggere i de situasjonene enn når jeg går i tospann i et stort startfelt og ikke vet hva de andre spillerne i feltet holder på med.

Finner så sterkt religiøst Bubba Watson trygghet i gudstroen sin?

– Gud blåser i om jeg scorer 63 eller 79. Men han sørger for at jeg har kontroll på meg selv og følelsene mine. Det er greit å bli sint, men man må likevel kontrollere oppførselen sin. 

– Dessuten har jeg lært meg å elske mennesker, gå ut ifra at vi er gode skapninger og at vi elsker hverandre. 

Hvis man skal være litt på kanten og tvilende, vil jeg driste meg til å lure på hvilke former godheten tar i forbindelse med Ryder Cup-utøverne, fremfor alt på amerikansk jord. 

– Den amerikanske innstillingen er at vi kjemper og oppmuntrer hverandre til siste dråpe. Sånn er det i alle idretter i USA. Det publikum ikke ser ut til å forstå eller begripe, er at vi virkelig elsker og respekterer hverandre for de idrettsutøverne vi alle er. Det er helt fjernt for meg å hate en motstander, legger Bubba til.

– Ordet hat er forøvrig bannlyst hjemme hos oss. Derimot er det ikke sjeldent at sønnen min kjefter på meg når jeg sier at jeg hater å tape. Man kan lære mye av barna sine.

Søndag den 8. april 2012. Den fjerde og siste dagen i Augusta National og US Masters. Det skulle vise seg å bli en tett kamp mellom Bubba og Oosthuizen, da sørafrikaneren blant annet slo albatross på det andre hullet. Etter Amen Corner, der Bubba slo fire birdier på rad, ligger de to spillerne helt likt. Omspillet som fulgte skulle vise seg å inkludere et av golfhistoriens mest spektakulære slag. Etter at det første omspillshullet endte delt, fulgte to dårlige utslag på det andre. Begge lå til høyre. Bubba ligger lengst til høyre, inne i skogen. 

– Faktum er at det meste talte til min fordel. Ballen lå fint til på barnålene. Det var en luke mellom trestammene. Den svake vinden som var, var gunstig. Adrenalinet pumpet. Dessuten nådde ikke Oosthuizens andre slag frem til greenen, og jeg visste hvor vanskelig det tredje slaget kom til å bli. Jeg resonnerte så rasjonelt som jeg kunne. 

– Par ville garantere meg videre spill. Alt dette gjorde at jeg følte meg ganske trygg. Kanskje ikke helt, det handlet jo tross alt om å vinne Masters.

Det som fulgte er på en måte en signatur for Bubba Watson. Dristigheten. Motet. Den perfekte gjennomføringen. Et slag som han hooker gjennom luken blant trestammene. Ballen flyr nesten 90 grader til høyre når den kommer ut av skogen. Publikum brøler av glede og beundring. Bubba baner vei gjennom havet av publikummere. Han kommer ut på fairwayen og spør caddien sin: 

– Hvor? Hvor? Hvor er ballen?

– Ved flagget, svarer caddien.

Han sier at han ikke hadde noen anelse om hvor ballen hadde tatt veien da køllehodet traff den. Kanskje var det virkelig slik, men hvem vet – han visste nok hva han gjorde denne søndagen inne mellom furutrærne. Jeg er helt overbevist om at han kunne gjentatt det slaget når som helst, med samme resultat. Bubba er faktisk enig.

Selv om det ikke ser slik ut, så er det å skru ballene faktisk min måte å spille sikkert på. Jeg tar egentlig mindre risiko når jeg slår ballen på den måten. I dette tilfellet fantes det imidlertid utrolig mange nervepirrende ingredienser, så helt sikker kunne jeg ikke være. Tre meter og to putter senere bryter Bubba Watson ut i et emosjonelt kaos.

– Jeg ser moren min og tenker på den avdøde faren min. Jeg hadde selv nettopp blitt far. En ganske langvarig adopsjonsprosess med sønnen Caleb ble klar bare tre dager før konkurransen, noe som forsterket følelsene. Vennene mine, Rickie Fowler, Ben Crane og Aaron Baddeley, var alle tilstede. 

– Drømmen ble til virkelighet, men du kan likevel aldri i verden forestille deg hvordan det blir i virkeligheten. Alle følelsene denne seieren vekker i en.


Det er liksom ikke bare å ta på seg den grønne jakken, heve trofeet og se glad ut. Det er så ufattelig mye mer enn det. Det var noe jeg aldri kunne ha forberedt meg på, forteller Bubba og får en liten tåre i øyekroken.

Ettersom Bubba er helt selvlært, er det følelsene som har lagt grunnlaget for ferdighetene hans. Det betyr at han har sørget for at utstyret er tilpasset til måten han svinger og slår ballen på. Grepet på driveren hans er ekstra tjukt, faktisk tjukkere enn helt øverst. Altså helt ulikt fra det tradisjonelle grepets utseende. Dette betyr at han allerede ved adresseringen har køllehodet vidåpent, samtidig som han kan holde håndleddene i sjakk.

Når vi snakker om tjukke grep. Mens de fleste toppspillere i dag går over til tjukke grep på putteren, gjør Bubba det motsatte. Han synes han får bedre flyt med et tynt puttergrep. For Ping kunne denne søndagen i april i 2012 aldri ha endt bedre. Seier til Bubba Watson og andreplass til Louis Oosthuizen. To stjerner som har vært trofaste mot kølleprodusenten i svært lang tid. Det finnes flere: Lee Westwood og Miguel Angel Jimenez er andre verdensstjerner som har spilt med Ping i en evighet. Det må være noe med den bedriften som styrker spillernes lojalitet.

– Det er unektelig en styrke at det er en familiebedrift. De har en ærlighet, oppriktighet og nøyaktighet. For eksempel strever de etter å lage den perfekte golfkøllen. Og selv om jeg ikke direkte medvirker til utviklingen av nye køller, er jeg den første til å teste ut nytt utstyr. Bedriften lytter til tilbakemeldingene mine. De vet at jeg kan slå hvilke som helst slag med en golfkølle, ler Bubba. 

– De behandler meg som et familiemedlem. De kjenner til den enkle men kjærlige barndommen min. Gudstroen min! Likevel passer jeg egentlig ikke inn i familien, legger han mildt sagt overraskende til.

– Nei, ta for eksempel logoen deres. Svart og hvit. Det er det jeg minst av alt er. Jeg liker grelle farger.

– De produserer køller som skal gå rett. Slår jeg rett? Nei! Joda, jeg kan slå rett, men jeg synes det er bedre å skru ballen. Likevel har vi sterke følelser for hverandre. Og det er nettopp denne gjensidige tilliten jeg liker – til tross for eller takket være ulikhetene. Jeg finner åpenheten for individuelle særegenheter svært tiltalende.

Og den rosa driveren. 

– Skaftet var til å begynne med bare en morsom greie. Jeg liker som sagt grelle farger. Men så snakket jeg med John Solheim, sjefen og eieren av Ping, om å gjøre den rosa driveren til en veldedighetsgreie. Vi har solgt ti tusen rosa drivere og inntektene, som hittil er 1,5 millioner dollar, går blant annet til to sykehus, ett i Arizona og ett i Florida. Det er viktig at vi som idrettsutøvere er med på den slags prosjekter. At vi gir tilbake noe av det vi selv fikk da vi en gang begynte å spille i sponsede ungdomsturneringer.

Utenfor sesongen, sent på høsten, på vinteren og tidlig på våren spiller jeg og kameratene mine gjerne med et halvt sett. Kun partallskøller på partallsdatoer, og så bytter vi på oddetallsdatoer. Vi gjør det bare for å finne nye slag og forsøke å utvikle oss selv om vi blir eldre. Bubba ler når jeg forteller ham det. Den nye versjonen av den treningsmetoden er å ha kun én kølle i bagen og spille 18 hull med den.

– Jeg er ikke den som står og slår ut baller på driving rangen. Der møter jeg ingen utfordringer. Nei, ute på banen er åpenbart den beste måten. Før eller siden kommer jeg til å få ulike muligheter der ute. Da føles det ekstra godt å vite at jeg kan slå det slaget, selv med en kølle jeg vanligvis ikke hadde valgt. Det handler ikke bare om å finne teknikker for hvordan du skal slå det ene eller det andre slaget. Det handler også i høyeste grad om å mestre banen.

– Altså å håndtere spillet. Det holder ikke å bare ha ett eller to alternativer. Du skal ha langt mer enn som så, og der tror jeg at denne måten å trene på hjelper. Ikke bare for nybegynnere, de med 20 i handikap har like mye glede av det. Så gå ut og tren med kun én kølle, sier Bubba. Som hittil har klart ett under par på 18 hull – med kun et syverjern i bagen. 

Elementært, min kjære Watson.