Golfpro – fra allkunstner til spesialist

De første golfproene var allkunstnere som arbeidet både som greenkeepere, ballprodusenter og køllemakere. Av og til spilte de også en runde. Det var et yrke med meget lav sosial status, men dette har imidlertid endret seg. I de senere år har mange instruktører spesialisert seg på ulike felt innen golfsporten. Noen av dem har blitt like kjente som elevene sine og har sine egne varemerker.

Historisk sett har det vært en klar skillelinje mellom amatører og profesjonelle golfspillere.

Dette hang hovedsakelig sammen med sosial klassetilhørighet.

Golf var kun for de velstående i samfunnet. De første profesjonelle spillerne var «arbeidere» som livnærte seg av å være greenkeepere, lage køller og baller, være caddier eller spille oppvisningsrunder. De fikk betalt for sine tjenester og ble yrkesmenn, eller fagpersoner, med meget lav status. Proene kunne ikke spille med vanlige amatører, kun med hverandre, og de hadde ikke adgang til klubbhuset.

Dette forhindret likevel ikke at de første profesjonelle spillerne ble store kjendiser i sin samtid, akkurat som i dag. Det er først og fremst to proer fra 1800-taket som utmerker seg: Allan Robertson (1815-1859) og Old Tom Morris. Allan Robertson var køllemaker og ballprodusent i St. Andrews, samtidig som han var sin tids beste spiller.

Dessuten var han den første profesjonelle golfspilleren. Allan Robertson var den første som spilte en golfrunde på under 80 slag på Old Course i 1858. Han bidro også til å øke greenstørrelsen på Old Course for å gjøre golfspillet mer populært for folk flest.

Allan Robertson produserte fjærballer og golfkøller i verkstedet sitt i St. Andrews. Og køllene og ballene ble eksportert over hele verden. I verkstedet arbeidet også Old Tom Morris som hans assistent.

Fjærballer og guttaperkaballer

Den opprinnelige golfballen var fjærballen, som ble laget av lær og gåsefjær. Målestokken for mengden fjær til en ball, var en høy hatt.

Fjærballen kunne ikke slås spesielt langt og den var også lett å slå feil. På det beste kunne en fjærball nå en distanse på 130 meter i medvind.

Ettersom dette var et håndverk kunne en dyktig ballprodusent kun lage 4-5 baller om dagen, hvilket gjorde at ballene ble veldig dyre. Dette befestet at golf var en fritidsaktivitet for overklassen. I 1844 produserte firmaet til Allan Robertsson rekordantallet 2.456 baller. Det var en meget lønnsom virksomhet, og det var derfor ikke så rart at han med alle middel forsøkte å hindre at guttaperkaballen kom på markedet i 1848. Han kjøpte blant annet opp alle guttaperkaballene han kom over og brente dem.

Det var imidlertid et håpløst foretak. Guttaperkaballen av gummi var mye billigere å produsere og det gjorde at golf ble en sport for alle, ikke bare for overklassen. Fra midten av 1800-tallet ble det opprettet mange golfklubber. Det oppstod også et behov for å lære å slå med den nye ballen og proene ble tilknyttet klubbene for å hjelpe medlemmene.

En golftime på midten av 1800-tallet bestod utelukkende av undervisning på banen. Proen sin rolle var å slå et slag og eleven skulle så etterligne dette.

I 1857 kom den første introduksjonsboken i golf «The Golfer’s Manual» av H.B. Farnie. Det var trolig rundt år 1900 at man begynte med golfundervisning på et sted som beskrives som en driving range, men som antakelig var en litt mer avskjermet del av golfbanen. Caddien plasserte ballene ved spillerne og sprang deretter for å hente dem. Det sies at den første «beholderen» hadde 12 baller. Eller kan hende kom den første undervisningen fra spillepartneren, som med overlegen mine sa: «La meg vise deg hvordan du skal gjøre det...»

Old Tom Morris lever fortsatt

Hvem var Old Tom Morris? Old Tom Morris (1821-1908) var en fantastisk spiller som vant British Open fire ganger og regnes for å være foregangsmannen bak moderne golfspill.

Han bodde i Prestwick i 1851 og designet Prestwick Golf Club. Han ble klubbens pro og greenkeeper. Det at jernbanen, som var det fremste transportmiddelet den gang, gikk rett gjennom banen var en stor fordel for utviklingen av golf. Det var vanlig å bygge golfbaner i forbindelse med jernbanesporet, og jernbanen har på sin måte bidratt til at utviklingen av golfsporten gikk raskere.  

I 1860 ble den første golfkonkurransen for profesjonelle avholdt på Prestwick, og man regner den for å være den første British Open. Åtte proffer stilte opp, og Willie Park Sr fra Musselburgh vant.

Året etter vant Old Tom Morris.

Old Tom Morris ble også greenkeeper på Royal and Ancient Golf Club. Han ble pro på klubben og etablerte en golfbutikk ved siden av 18. green på Old Course. Det var en stor butikk og et sort klubbverksted, og på det meste jobbet det 12 personer i butikken. Old Tom Morris Golfshop ligger fortsatt der hvor den lå, still going strong!Old Tom Morris’ største bidrag til golfens utvikling var nok konseptet med å utstyre greenene med sand. Det fikk han ideen til da han designet og drev Carnoustie Golf Club.

Det stora triumviratet

Siden fulgte «det store triumviratet»: John Henry Taylor, den første engelske proffspilleren som vant British Open i 1894. Harry Vardon, som i 1900 gjorde en PR-reise til USA og vant US Open. Han spilte 80 runder i USA og vant 70 av dem. Og James Braid, som satset på banedesign og blant annet utformet Gleneagles og Nairn. Til sammen dominerte de blant annet British Open, som de vant 16 ganger på 21 år mellom 1894 og 1914. «Vardon-grep», eller «overlappende grep», er i dag et mye brukt golfutrykk.

I USA kom proen, Walter Hagen, og det var han som endret begrepene innen golfen. Walter Hagen var oppsiktsvekkende kledd etter den tidens målestokk og spilte golf som om han var av en annen verden. Og han ble også den første amerikanske golfspilleren til å vinne British Open. Det var på Royal St. Georges i 1922. Seiersjekken han mottok imponerte ham imidlertid ikke, så den gav han til caddien sin…

På Troon i 1923, da Walter Hagen ble nummer to, tok han igjen overfor alle dem som anså profesjonelle golfspillere som uverdige til f.eks. å få adgang til klubbhuset. Turneringskomiteen inviterte Hagen til å være med på prisutdelingen som skulle skje inne i klubbhuset. Han takket imidlertid vennlig nei og inviterte i stedet alle, inkludert publikum, til fest på det nærliggende vertshuset.

Blant alle store proer som deretter fulgte kan nevnes: Bobby Jones, Gene Sarazen, Henry Cotton, Sam Snead, Ben Hogan og Byron Nelson.Samtlige av disse proene var selvlærte.

 

”Modern Fundamentals of Golf” 

Ben Hogan anses som den største av alle spillerne. Han hadde tro på en repeterbar golfsving med få komponenter som skulle utføres korrekt og i riktig rekkefølge. Hans «Five Lessons, Modern Fundamentals of Golf», fra 1957, er trolig den mest leste golfinstruksjonsboken i hele verden.

Det at proene skulle være selvlærte endret seg med Jack Nicklaus. Siden hans storhetsdager har mange instruktører skapt sine egne varemerker fordi de har trent en kjent spiller. F.eks. Jack Grout, som trente Jack Nicklaus. Butch Harmon, som trente Greg Norman og Tiger Woods. David Leadbetter, som trente Nick Faldo. Og Henri Reis som trente Annika Sörenstam.

David Leadbetter har lenge vært en guru innen undervisning. Hans David Leadbetter Golf Academy har treningssentre rundt over hele verden. Enkelte instruktører er også spesialister innen bestemte deler av spillet, f.eks. er Dave Pelz spesialist på nærspill og putting, mens Bob Rotella har spesialisert seg på det mentale spillet.

Harry Vardon skal en gang ha sagt: «Gi meg en mann med små hender, store føtter og en liten hjerne, så skal jeg gjøre ham til en verdensstjerne i golf.»

Det er imidlertid ikke helt sant, det finnes også noe som heter ballfølelse og talent…