The Open Champion


Bakom historiens lägsta vinnarscore i The Open låg en makalös duell mellan två män i begynnande medelålder. Ungtupparna fick klart för sig vad erfarenhet och rutin betyder. För Henrik Stenson blev drömmen sann. Leende tar han sig nu an ännu ett år där de riktigt stora tävlingarna blir allt viktigare för honom.

Nej, han påstår sig inte vara trött på den massiva uppvaktningen från media och alla andra som vill få en pratstund med världens just nu hetaste golfspelare. Tillsammans med sin tillfälliga (?) följeslagare, the Claret Jug, drar han land och riken runt för att berätta. Ställa upp för selfies med totalt okända människor. Och han gör det med ett smile som ser ut att vara genuint ärligt.

– Har man nu drömt hela livet om att vinna en major och framförallt the Open Championship. Ja då ska man vara tillfreds med livet och vad som hänger ihop med det. Allt annat vore skam, menar Henrik. Då visar jag mig gärna med ett leende.

Han var själv tolv år när han svingade en golfklubba första gången på Gullbringa G&CC utanför Göteborg. Ingen i familjen spelade golf. Pappa Ingemar var i och för sig en gedigen handbollspelare, men golf var ännu ett okänt begrepp för honom. Både mamma och pappa Stenson betydde naturligtvis mycket för den tidiga karriären. De båda la en grund och skapade förutsättningar för den envise och ihärdige tolvåringen.

– Det var aldrig tal om att pusha mig till resultat, däremot fick jag tydliga regler för vad som gällde om man nu gett sig in i leken. Jag minns mycket väl min första tävling, en 36-hålare. Första varvet sköt jag 116 och kom snabbt ner på jorden.

Jag minns att jag grät och ville bara bryta. Pappa var obeveklig: Man bryter inte för att det går dåligt. Och så blev det.

 

Andre runde gikk bedre; 115 slag!

Og kanskje var bare denne lille fremgangen og bevisstheten som ble det aller første kapittelet i suksesshistorien Henrik Stenson. Det å prestere litt bedre tross motvind. Å bite tennene sammen når det gjør aller mest vondt. Nå står han stødig på egne ben og klarer seg uten den umiddelbare supporten fra faren. Ja, det har faktisk også skjedd at Ingemar Stensons golfspill har gått foran sønnens seiere over sportens mest attraktive trofe.

– Ha ha! Ja den søndagen i juli i fjor spilte han sin årlige 36-hullers konkurranse med senior-gjengen fra den lokale klubben. Ikke engang det faktum at jeg gikk i lederballen i the Open kunne få ham til å endre mening! Han rakk akkurat å komme inn i klubbhuset til de fem siste hullene, og det var så og si der det ble avgjort, ler Henrik.

Kanskje var det også en måte å håndtere nervøsiteten på. Vi som er foreldre trenger ikke å tenke alt for lenge for å forstå hvilket kaos disse siste 18 hullene på Troon skulle skape hvis det var vår egen sønn som stod overfor samme oppgave.

For Ingemar Stenson ga det ro i sinnet og han overvant nervøsiteten ved hjelp av sine egne tre-puts og dobbeltbogies.

For dem som ikke vet det, så ligger Troon på Skottlands vestkyst, nabo til en annen golfbane som ligger bare et par hundre meter unna, Prestwick. Her ble 1860 the Open Championship spilt for første gang. Den gangen med åtte deltakende spillere. På den tiden var første premien et skinnbelte med en statelig sølvspenne. Men siden Young Tom Morris, sønn til Old Tom Morris, vant tre rake gevinster, fikk han beholde beltet, og dermed var det behov for ett nytt trofé. I 1872 ble the Claret Jug det beste beviset på mesterens status.

133 ganger senere går Phil Mickelson og Henrik Stenson ut i lederball. Formiddagsbrisen har lagt seg litt. Solen gjør et nytt forsøk på å trenge gjennom skydekket. Henrik Stenson leder med ett slag. Hva går gjennom hodet hans nå?

 

– Selvfølgelig er det helt spesielt å gå i lederball siste dag, men jeg hadde sluttet allerede tredje runde på en måte som ga meg selvtillit. Vi kjempet om å være i førerposisjon, noe som er viktig for å ta posisjon før siste runde. Avgjørelsen var på 14. hull. Jeg var to etter. Hadde jeg sluppet ytterligere slag der, hadde det nok vært over, men da solen var gått ned over Firth of Clyde, hadde jeg tatt inn tre slag på ham og hadde en liten margin.

Man kan rent sentimentalt konstatere at noen fortjener å vinne en major, men virkeligheten er en annen. I virkeligheten vinner man, man spiller seg til seier. Utholdenhet, både fysisk og mentalt, teknikk, rutine, mot, strategi og litt flaks. Kampen mellom Henrik og Phil inneholder samtlige ingredienser som kreves for å skape den helt store underholdningen. Ingenting manglet. Absolutt ingenting! Å senke putter er unektelig stor underholdning. Det sies at hvis man skal vinne en major, må man senke et par, tre puttere de siste fem hullene. Så vi vender altså tilbake til det 14. hullet.

– Om søndagen står vi likt når vi kommer opp på 14. green. Jeg har en bra linje på seksmeters putten. Det slår meg at jeg nok ikke kommer til å få så mange bra plasseringer som dette på de siste hullene. Så jeg ruller den i og det er birdie. Men vet jo godt hvem jeg står ovenfor. Det bør ikke bety så mye for Phil. Et poeng foran og fire igjen er en svak ledelse når man møter Phil Mickelson, konstaterer Henrik.

På veien til 15. tee ser det ut til at begge spillere er ganske avslappet. Hele veien gjennom publikumhavet møter både Phil og Henrik tilskuernes utstrakte hender, som vi gi High Fives. Man får en følelse av at publikum gir dem både energi og nødvendig avkopling, og naturligvis inspirasjon. Det er nødvendig, for nå påvirkes man konstant av færre hull. Henrik forteller meg at han følte at stjernene stod helt riktig denne dagen. At ballene hoppet riktig, og at det meste føltes godt. Han var ikke spesielt bekymret over den måten han innledet sin siste runde på, tre-putt på eneren. Ikke engang Phil Mickelson, en av de siste tjue års beste golfspillere i verden, ville kunne påvirke ham i dag – på tross av at amerikaneren spilte sitt livs golf.

– Når jeg slår i femtenmeter-putten på 15. hull, knytter jeg ikke bare nevene.

Maken til adrenalin-rush har jeg aldri vært med på. Jeg har nok aldri vært så stresset før.


Samtidig ser jeg for første gang at Phil er en anelse urolig. Han var i alle fall veldig stille da vi kom opp på 16. tee. For min egen del var det bare viktig å slappe av, samle meg om par 5. Jeg leder med to nå.

Så kommer det uforklarlige andreslaget. En hooket spoon til venstre i rough. Phil er på greenen med en svært god mulighet for eagle. Men heller ikke nå, hvor vi tror at Henrik begynner å vakle, hvor alvoret virkelig trenger seg på, ikke engang nå er Henrik bekymret. Ikke i det hele tatt. Fra roughen slår han ballen opp rett før cirka en meter fra hull. Phils eagleput stopper helt ubegripelig få millimeter fra hullkanten. Henrik puster lettet ut og kaster et blikk på sin motstander. Ingen regisør i verden ville kunne skape dette utrolige dramaet.

– På 17. hull slår jeg ett av karrierens beste slag med et 4-jern rundt to meter fra hullet. Phil ligger til venstre i senkningen.

En birdie her, og alt hadde faktisk vært avgjort, men jeg misser, og Phil senker et slag fra syv meter. Det er uendelig stor forskjell på å lede med tre i stedet for to, og jeg regnet med at han ville slå en birdie på siste. Det var langt fra avgjort.

Henrik mener at han egentlig alltid har prøvd slå ballen rett, muligvis et svakt draw. De nye balltypene betyr at rotasjonen blir begrenset, og det liker han. På siste tee kommer det en svak vind fra venstre, og bunkeren til høyre bør ikke ligge innenfor rekkevidde for hans spoon. Han sikter litt til venstre. Perfeksjonisten Stenson gjør det som bør betraktes som det ultimative hvis han skal misse. Han trykker nemlig spoonen litt til høyre. Han er under press. Ballen lander omkring 30 meter rett før bunkeren, og den stopper 20 cm før.

På tee er Henrik Stenson overbevist om at hans neste slag blir et bunkerslag. Vi andre er klar over at det skal mye til hvis Henrik Stenson ikke vinner nå. Hans birdie på siste hull betyr ikke bare at han vinner en formidabel seier. Det er også et historisk lavt seiersresultat.

Avstanden til nummer 3 i konkurransen er enorm: fjorten slag! Bak disse to spillerne i førtiårene, Henrik 40 og Phil 46, lå en flokk unge, sultne spillere, som var helt sjanseløse. Og så skal man også ha i bakhodet at nåtidens unge spillere er mye bedre forberedte enn det Henrik var da han slo gjennom.

– Ja, hvis man tenker på alt det nye tekniske utstyret som finnes, så er de unge spillerne betydelig bedre utrustet enn det vi var. Så min rekord med den laveste vinnerscoren blir kanskje slått allerede i år, men jeg kan også ha den i 50 år til, sier Henrik. Som alle perfeksjonister har han fokus på å gjøre tingene bedre. Han får et kick av å kunne utføre det han har trent på gang på gang. Han overlater ingenting til tilfeldighetene, og har vanskelig for å slå seg til ro og være fornøyd.

– Det er jo den drivkraften som har fått meg så langt, sier han, og selvfølgelig vil jeg gjøre alt for å vinne igjen. Og jeg bruker selvfølgelig den største delen av energien min på å være i form til de største konkurransene. Alt annet ville føles feil for meg.

Om knapt ti år fyller Henrik Stenson 50, men før det er golfkarrieren hans sikkert slutt. Spill på Senior Tour eller Champions Tour blir det ikke noe av.

– Nei, det finnes så mye annet man gjøre enn å spille golf.