Golfens psykologer – slik fungerer jobben som caddie

Det handler om så mye mer enn bare å bære køllene.
Vi har snakket med Golfstore-pro og tidligere tour-caddie Magnus Andersson, og vi har undersøkt caddiens egentlige rolle.

Når vi snakker, er Magnus Andersson hjemme. Han går og spekulerer. Rangen på Växjö GK skal bygges om, og han ønsker å gjøre den så lik golf ute på banen som mulig. Tren som om du spiller. Det er slik elevene hans blir bedre.
– Det er godt å ha en slags ønskeliste for fremtiden; som hvordan et treningsanlegg kan se ut, så jeg sitter og tenker litt over det.I drømmene er det alt fra siktemål til avanserte puttegulv hvor det er mulig å justere underlaget via en app på mobilen. For eksempel er det mulig å gjenskape putter, noe som en dag kan vente ambisiøse juniorer ute på tourene.
– Du kan gjenskape Jack Nicklaus’ putt på 17. da han vant Masters i 1986 eller Seve Ballesteros på 18. da han vant The Open på St Andrews, sier Magnus begeistret.

At det er mulig å skape bedre og bedre forutsetninger for golftrening er positivt, men golftrening består fortsatt i stor grad av å treffe de samme slagene på driving rangen, som slett ikke minner om det som venter ute på banen.
– Det er mye som faktisk påvirkes av avtaleformen mellom klubb og trener, og om man er ansatt eller ikke. Jeg har hatt privilegiet av å være ansatt i en årrekke, og da kan jeg fordele virksomheten ut på hele året, og dermed periodisere og skape utvikling. For eksempel så er vinteren perfekt for å jobbe med teknikk da vi ikke skal ut og oppnå et resultat på golfbanen.
– Men på golfklubber er avtalen en annen, og det betyr at treningen kanskje ikke starter før i april. Da må juniorene kanskje øve på teknikk i løpet av sesongen, noe som kan gjøre det vanskelig å prestere bra ute på banen.

Å prestere ute på banen er selve utgangspunktet for samtalen vår. Sveriges nye stjerne Ludvig Åberg har til tross for stor suksess valgt å bytte caddie.

Det har fått meg til å tenke over hva som egentlig er caddiens rolle.

Magnus Andersson har derimot båret bagen til noen av Sveriges beste, og han driver en caddieutdanning i regi av PGA of Sweden.
Hvis noen kan svare på spørsmålet mitt, så er det han.
– Caddiejobben handler om å hjelpe spilleren til å prestere best mulig i en konkurransesituasjon. I dagene frem mot konkurransen handler det om å forberede seg best mulig og legge forholdene til rette for å prestere, sier han og fortsetter:
– Veldig mye dreier seg om den mentale delen. Ute på tour-en er alle flinke til å slå en golfball, men de har ulike forutsetninger for å ta kloke beslutninger.
– Hvis vi ser på Ludvig, så er den modenheten han viser, tryggheten han har og kunnskapen om egne styrker veldig imponerende, men mest imponerende er først og fremst hvordan han forholder seg til dette og spiller ut fra disse parameterne. Det minner meg litt om Tiger Woods da han kom ut på touren.
– Mange tenkte at «Tiger er ung, og kanskje litt valpete», men han var moden mentalt. Det handler om å ha en forståelse av egne evner, uten å bry seg om hva andre spillere gjør og hvordan de spiller.

Et av Magnus’ beste caddieminner fant sted i 1996. Han hadde tatt et sabbatsår fra trenerjobben for å lære mer om livet på touren. I Scottish Open skulle han bære bagen til Mats Hallberg, og nå hadde han akkurat fløyet fra forrige ukes konkurranse utenfor Dublin og landet i Prestwick på vestkysten av Skottland.
– Jeg hadde spilt golf siden 1979, men hadde aldri vært i Skottland, sier han.
– Vi gikk fra flyplassen til togstasjonen og skjønte da vi sto på perrongen at «her ligger jo Prestwick Golf Club, hvor første Open ble spilt». Så passerte vi Troon og kom opp til Carnoustie hvor Ben Hogan vant i 1953. Mats og jeg gikk ut på banen og diskuterte Ben Hogans strategier. Selvfølgelig var det mye golfhistorie og mye golf-prat.
– Men det sterkeste minnet var nok at Mats hadde blitt trukket til å slå ut først i hele konkurransen, og da vi sto på første tee og Ivor Robson skrudde på mikrofonen for å ønske alle velkommen til Scottish Open og introduserte Mats… Da gråt jeg.

Det skulle imidlertid vise seg å bli langt fra ukens siste tårer.
– Da det var premieutdeling og sekkepipe-spillerne kom over broen på 18., sto jeg utenfor klubbhuset og gråt igjen.
Mats Hallberg hadde kommet på tredjeplass i konkurransen, noe som betydde at de kvalifiserte seg til The Open på Royal Lytham & St Annes.
Og det er en historie i seg selv.

I løpet av uken i Carnoustie hadde Mats vært veldig tydelig på at han ikke ville vite hvordan han lå an på resultatlisten. Fokuset skulle være på prosessen og å slå gode golfslag, og det tok Magnus på alvor.
Da Mats gjorde birdie på 14. på finaledagen, ble en stor resultattavle plassert nær greenen, Magnus så at de var i delt ledelse og skyndte seg over til spilleren sin for å legge armen rundt ham og flytte fokuset mot neste tee. Mats fikk ikke sett noe!
– Plutselig kom det en golfbil med fotografer, og da han puttet på 16, satt 30 fotografer med teleobjektiv og tok bilder. Da snudde Mats seg mot meg og sa «det går nok ganske bra nå, ellers hadde de vel ikke sittet der?»
– Jeg svarte «det er mulig, men hvis du konsentrerer deg om linjen og farten nå, så tar vi det senere». Resultattavlen var én ting, men jobben min den gangen var å hjelpe ham med å fokusere på de riktige tingene.

Da Mats rullet inn dagens siste putt, klemte Magnus arbeidsgiveren og vennen sin og sa: «Selvfølgelig er vi i The Open!».

1996 var en høst som i stor grad ble tilbrakt sammen med Patrik Sjöland. Mot slutten av sesongen hadde Sjöland skilt lag med caddien, og siden Magnus hadde trent Patrik i sesongene 1994 og 1995, var det naturlig for ham å spørre om Magnus ville bære bagen i årets tre siste konkurranser; Dunhill Cup på St. Andrews, Volvo Masters i Valderrama og World Cup nede i Sør-Afrika.
– For noen steder! Det var ikke et vanskelig valg for meg … Å gå caddie på St Andrews var fantastisk. Og på toppen av det hele fikk vi møte Steve Stricker, noe som var utrolig stort.

Hva lærte du deg som caddie på alle disse turene?
– At den viktigste oppgaven er å holde spilleren på et godt sted mentalt, å kunne oppmuntre og heie på dem, og å lese situasjonen og spilleren.
– Ofte har spillerne et team med trenere, men caddien er den personen som tilbringer mest tid med spilleren. Når det er sagt, er det viktig å kunne påvirke andres tilstand.
– Da gjelder det å være forberedt, å ha orden på køllene og baneguiden. Det skal ikke være noe unødvendig stress rundt det. Jeg pleier å si at «et sandkorn er ikke plagsomt før du har det i sokken og må gå ti mil. Til slutt er det blemmer på føttene, og du kan ikke gå lenger».
– Når jeg har caddiekurs, snakker vi mye om å avklare hvilke forventninger spilleren har til deg, og hva han eller hun ønsker at du skal gjøre. Men det handler også om så grunnleggende ting som hvilken orden det skal være i bagen. Noen spillere bryr seg ikke, mens andre vil ha køllene i de helt riktige rommene.
– Det er veldig lett å skape en irritasjon, og det kan påvirke spilleren til å ikke slå riktig.

Noen som ofte kjenner spilleren veldig godt er foreldrene. Hvordan ser du på foreldre som tar på seg caddie-vesten?
– De har fulgt barna gjennom hele deres liv, og vet ofte hvordan barna reagerer på ulike ting. Så er det tilfeller der de går inn og gjør for mye, og reagerer med følelser som en profesjonell caddie kanskje ikke har.
– Jeg husker da jeg var junior og pappa var caddie. Han satte ofte køllene på feil sted, og jeg kunne bli ekstremt irritert over det. Men egentlig kom irritasjonen av at jeg var stresset over konkurransesituasjonen og redd for å mislykkes. Da prøvde jeg å finne noe utenfor meg selv å skylde på, i en person som jeg visste fortsatt ville være der betingelsesløst, uansett hvordan det gikk.
– Det er ikke noe jeg er stolt av i dag, men han var alltid der. Og selvfølgelig skaper det en trygghet å vite at du blir akseptert uansett hvordan det går.

Når jeg ser tilbake på min egne konkurranser, var det enten jackpot eller en total katastrofe da foreldrene mine var caddie for meg.
– Vi husker det vi legger mye følelser i. Når det går bra, er det noe euforisk over det. Når ting har gått dårlig, er det vanskelige følelser å håndtere, men de er sterke og derfor husker vi dem.
– Pappa gikk bort for omtrent et år siden, og nå som jeg ser tilbake, husker jeg knapt de hverdagslige tingene, mens jeg husker de store og fine øyeblikkene veldig godt. Barna mine og jeg snakker mye om da vi dro for å feire pappas 80-årsdag på Gran Canaria, og følelsene er sterke. Vi vil huske det for resten av livet.