Grant: "Slik håndterer jeg min hatkølle"

Det er full fart i det nye hjemmet til Linn og kjæresten Pontus. Linn ler og konstaterer at mens hun spiller inn storgevinsten, må Pontus ta seg av hagearbeidet. Eller, ja – for å frigjøre tid slik at han også kan satse på golfen sin, legges det for øyeblikket en stor treterrasse over store deler av hagen.
– Jeg tror ikke han er så veldig glad i rollen sin, ler hun.
Selv om de største turneringene spilles i USA, har Linn – i motsetning til mange av konkurrentene sine – valgt å ha base hjemme i Helsingborg.
– De fleste jeg jobber med er her. Sving treneren min Steven Jeppesen, min fysiske trener, og også den hjelpen jeg får fra forbundet. Hadde jeg ikke bodd her, måtte jeg enten reist hit for å møte dem – eller så måtte de reist til meg. Det ville blitt enda mer reising.
– Men en stor grunn er også at det er her jeg vil være når jeg har fri. Mange sier det ville vært mer effektivt og praktisk å ha base i USA, men når jeg har fri vil jeg virkelig føle at jeg har fri og få tilbake energien. Da er det ingenting som slår det å få komme hjem. Her får jeg treffe alle jeg vil treffe, og jeg er i omgivelser som føles rolige og hjemmekjære for meg.

Selvtillit er avgjørende

Hvis du føler deg bra, spiller du bra. Det er Linns helhetlige tilnærming til golf. Balanse mellom jobb og fritid kan vi også beskrive det som.
Det er også en balanse som skaper tid til refleksjon. Denne vinteren har refleksjonene blant annet dreid seg om utstyr, noe som har resultert i at hun har byttet putter – to ganger, faktisk.
– Nå er jeg tilbake til min gamle putter igjen, ler hun og fortsetter:
– Først byttet jeg til en annen modell, og jeg gjorde også mange endringer i teknikken min, både med holdningen min og hvordan jeg holdt putteren.
– Det var veldig gøy. Jeg så på det som et nytt prosjekt og var veldig spent. Det så også veldig bra ut på trening, men da vi etter hvert begynte å se på tallene, ble det klart at det var noe helt annet i virkeligheten. Statistisk sett hadde jeg ikke blitt bedre, heller kanskje dårligere.
– Med min forrige putter hadde jeg opparbeidet meg en selvtillit som nok veide tyngre når jeg sto overfor de viktige puttene, og som ga meg en god følelse i kroppen.

Det var bare å bytte tilbake, og lærdommen var «if it’s not broken, don’t try to fix it «.
– Slik er det med mye annet av utstyret mitt også. For denne sesongen har jeg nye hybrider i bagen. Jeg hadde Ping G400, men de produseres ikke lenger, så det var på tide å finne noe nytt i tilfelle min skulle gå i stykker.
Valget falt på den nye G440.
– De var veldig like de gamle, og det er en seier i seg selv. Nå er det høyeste punktet på ballflukten litt høyere, noe som gjør at de stopper litt raskere på greenen, noe som aldri er feil.
Det samme gjelder for treer wooden.
– Den har alltid vært litt av en hatkølle for meg.
Hatkølle! Har du det som proff?
– Haha, jeg slår den fortsatt bra og trenger den noen ganger på litt lengre par fem hull, for å kunne nå inn på to slag.
Men er du redd for å slå den?
– Nei, det er jeg ikke. Men når jeg slår den, vet jeg at jeg kanskje bommer litt oftere, selv om bommen vanligvis er ganske god. Den tynne hælen dukker opp noen ganger. Det har alltid vært sånn for meg.
Hva bør du gjøre med hatkøllen din? Finnes det noe triks for å håndtere den?
– For meg er det visuelt. Jeg liker bedre å treffe en hybrid enn en treer wood, og da handler det mye om å jobbe mer med den på trening, og så også tørre å bruke den mer i skarp modus. Hvis du ikke bruker den, er det ikke verdt å ha den i bagen.
– Da er det også viktig å være innforstått med at ikke alle køllene i bagen kan være dine favoritter, men likevel finne en måte å bruke dem på en god måte. Kanskje har du også et triks for akkurat den køllen.
– For meg er det å virkelig tørre å treffe bakken, og ikke svinge wooden like sveipende som en driver. Den typen noter kan bidra til å få det beste ut av køllen.

Et spill som passer for de store konkurransene

Mars har blitt til april. De store konkurransene nærmer seg med stormskritt, og Linn beskriver formen som god. Men det har vært noen missede kvalifiseringsgrenser i løpet av vinteren og våren.
– Det er ikke så gøy, men det gir deg rom til å tenke på en måte du kanskje ikke ville gjort i løpet av en helg med konkurranse.
Hva har du lært av forskningen din?
– Én ting er å akseptere at ikke alle baner kan være dine favorittbaner, og at det finnes et mønster for hva slags baner som passer ditt spill.
Hva er ditt mønster?
– Det morsomme er at de banene jeg spiller aller best på, er de som minner meg om der jeg vokste opp. De har kanskje ikke steinharde greener, og fairwayene er kanskje litt mykere. Jeg slår ballen langt i luften sammenlignet med mange andre, og det betyr at jeg har fordel av at banene spilles litt mykere og lengre.
– Men det handler også om en følelse. Jeg slår mer ned på ballen enn mange andre jenter, og så snart underlaget blir hardt, påvirker det følelsen, kanskje det til og med betyr at du må svinge flatere, og må kompensere på grunn av det.

Linn er sikker på at akkurat hennes mønster egner seg for de store konkurransene.
– Jeg tror majorturneringene burde passe meg. Jeg liker baner hvor du må være tålmodig og hvor du ikke trenger å gjøre 12 birdier per runde, men hvor det handler mer om å ta så lite skade som mulig. Så jeg vet at de banene, så lenge jeg kommer inn med den rette innstillingen, passer meg veldig godt. For det er den typen golf du må spille der for å lykkes.

«Å finne den rette innstillingen for å lykkes»

«Den rette holdningen». Hender det at du kommer til en konkurranse med «feil innstilling»?
– Nei, men noen konkurranser orker man ikke å være tålmodig. Det kan være på grunn av det som har skjedd i tidligere konkurranser eller helt andre omstendigheter. Noen ganger føles det som en boksekamp der du får slag etter slag, og så må du reise deg opp og slå tilbake. Mye av planleggingen handler om å sørge for at du har energi til å gjøre det.
Hvordan forbereder du deg til disse konkurransene?
– Jeg prøver å unngå alt bryderiet, og når jeg først er der, sparer jeg så mye energi som mulig frem til konkurransen starter.
Du hadde en stor lansering med Adidas under British Open i fjor. Er ikke det en typisk greie som krever energi?
– Begge deler. Jeg synes den slags er veldig gøy. Så kanskje andre spillere ville ha følt at de absolutt ikke ønsker å gjøre noe sånt under en majoruke, men for meg var det en motivasjon. Etter at jeg gikk fem over par den første dagen, følte jeg bare at «vi har jobbet med dette antrekket i to år, og jeg kommer til å misse cutten, det kan jeg ikke gjøre». Jeg bestemte meg bare for å klare cutten og på en eller annen måte bli sett i løpet av helgen også. Det var så mange mennesker der som hadde jobbet med dette, og etter den dårlige starten ville jeg virkelig gjøre det for dem.
Hvordan opplevde du det presset? Vi snakker vanligvis om indre og ytre motivasjon, og dette var i stor grad ytre motivasjon.
– Jeg synes ytre press er veldig gøy hvis man vet hvordan man skal håndtere det. Det kan også være irriterende når man føler at det er overveldende. Men denne gangen tenkte jeg bare at alle involverte ville at det skulle gå bra, energien var veldig positiv, og jeg visste også at ingen ville bli sure, sinte eller bryte noen kontrakter bare fordi jeg mislyktes.
Blir det en lignende utgivelse i år?
– Under Chevron Championship har jeg på meg Adidas’ nye klær, akkurat som Ludvig Åberg gjorde under Masters. Det er flere veldig kule plagg, og jeg synes også det er gøy med denne typen prat som handler om mer enn birdies og bogeys.
– Det blir kjempegøy!