Drømmen om Portrush – slik er det å spille på årets British Open-bane

Ytterst på Nord-Irlands forrevne kyst, der vinden tar tak i lange solblekede gresstrå og horisonten er uskarp i saltsprøyt og skyer, ligger en bane som har både historie og rå skjønnhet. Royal Portrush er ikke bare en test av ferdighetene dine – det er en duell mellom golfspilleren og naturen.
Martin Hardenberger har prøvd årets British Open-bane.

Vi er på et sted som ligger så avsides at det på mange måter føles som verdens ende. Det har gått mer enn tre timer siden vi pakket bilen på flyplassen i Dublin og dro nordover. Nå skifter vi retning og til den smale kystveien som tar oss vestover og slynger seg rundt store fjell og klipper. Så åpner den seg, og der ligger den, foldet ut som et kunstverk med sine enorme sanddyner. Fra veien kan vi se hvert eneste hull der golfens eldste og mest ærverdige konkurranse skal spilles denne sommeren.

Når jeg får sjansen til å spille Dunluce Links, bare uker før The Open skal avgjøres her, føles det som å gå ut på den aller største scenen. De blå tribunene er utsmykket med et portrett av The Claret Jug og er, som så mange ganger før, klare for tusenvis av tilskuere. Flaggene blafrer over fairwayene og hvert hull hvisker dramatisk. Her kreves det mot og ydmykhet – for oppgaven er alt annet enn lett.

Et mesterverk i fjæra

Klubben ble grunnlagt i 1888 og anlagt av Old Tom Morris. Det var med Harry Colt sin renovering i 1929 at Royal Portrush virkelig ble klassifisert som et mesterverk: fairwayer som flyter sammen med landskapet, de dype bunkerne er strategisk plassert og utsikten er i en liga helt for seg selv blant British Open-banene.

De enorme nedslagsfeltene skaper lange skygger, og gigantiske sanddyner gir, sammen med den brede stranden Royal Portrush, sin helt unike og billedskjønne karakter.

Det er et sted hvor golfere valfarter, og en bane som er rangert blant de aller beste i verden på alle lister.

Calamity Corner – unngå katastrofen

Men til tross for dette måtte Portrush vente på sin plass i rampelyset. Det var ikke før i 1951 at The Open, etter år med lobbyvirksomhet og kompromisser, ble spilt her. Logistikk og politikk holdt deretter banen borte fra The Open-rotasjonen i hele 68 år, inntil R&A kom tilbake i 2019. Så krevde de oppgraderinger – og klubben leverte. To nye hull ble designet av Martin Ebert, banen ble endret og avslutningen ble forsterket. Calamity Corner, et av verdens mest ikoniske par 3-hull, har nå nummer 16.

Her står man, mens vinden pisker fra høyre og en kløft som åpner seg mot Atlanterhavet, og det er egentlig bare ett alternativ: treff greenen eller noter en dobbelbogey i scorekortet. Mange har fått drømmene sine knust her, men den legendariske Bobby Locke fant sin egen løsning – et avrenningsfelt like til venstre for greenen. Under konkurransen i 1951 klarte han å lage par herfra på alle fire rundene – noe som har ført til at stedet populært er kjent som Locke’s Hollow.

I år er det tredje gang The Open spilles her. Og kanskje auraen av utilgjengelighet bidrar til mysteriet.

Men det er ikke bare golf som skaper inntrykk. Ruinene av Dunluce Castle, som gir banen navnet, ligger og våker fra klippen inntil det femte hullet. Og bare noen få minutter unna venter Giant’s Causeway – et geologisk vidunder i form av sekskantede steinsøyler, omgitt av myter om irske kjemper.

For meg ble opplevelsen noe mer enn bare golf. Det var å føle historiens tyngde i hvert slag, å forstå Rory McIlroys tårer og Shane Lowrys store glede. Det var å stå på samme tee som heltene for en dag – og se om spillet mitt tåler atlanterhavsvinden.

LES MER: Etter urolighetene – slik ble Portrush en British Open-bane igjen