Fra fjærball til Pro V1 – golfballens historie

Ballene var riktig verdifulle og kostet ofte tre ganger så mye som en kølle. Produksjonen utgjorde også en alvorlig helserisiko. Dampen var giftig, så de som laget ballene ødela lungene og levde sjelden til de var over 40 år gamle.
Ulempene var også mange når det gjaldt spillet. De gikk fort I stykker, ble påvirket av fuktighet og holdt vanligvis ikke mer enn en runde golf. Med et godt slag kunne dyktige spillere få fjærballene til å fly 170-180 meter, noe som kan sammenlignes med nesten det dobbelte i dag.

Prisen på ballene var nok også en av hovedgrunnene til at det var få utøvere. Vi snakker om den skotske sosieteten, som sannsynligvis ikke oversteg 2000 mennesker, fordelt på 15-20 golfklubber.

Men utviklingen skjedde raskt, og i 1840-årene skjedde det noe; guttaperka-ballen gjorde sitt inntog!

Dette var i en tid da det skjedde mye i golf. Old Tom Morris begynte for alvor å utfordre datidens beste spiller, Allan Robertson, både når det gjaldt spill og produksjon av utstyr. Allan hadde vært en av de mest fremtredende produsentene av fjærballer, men da ballene begynte å bli laget av den gummilignende tresorten fra Malaysia, ble det raskt klart at disse både gikk lenger og var mer holdbare. Old Tom kunne ikke annet enn å bytte ball, og Allan følte seg forrådt. Allan Robertson hadde lenge vært Old Toms mentor i golfbutikken i St. Andrews, men etter dette kunne de ikke forsones. Så Old Tom pakket tingene sine og flyttet til Prestwick.

Allan Robertson var tidenes selvutnevnte golfmester, så da han gikk bort, syntes Old Tom det var riktig å arrangere en konkurranse for å se hvem som var best nå. Konkurransen ble holdt på Prestwicks 12-hullsbane og ble spilt over tre runder. Det fikk navnet The Open Championship, og så godt som alle deltakerne spilte med guttaperkaballen.

Først var ballene brune og helt glatte, men snart ble det oppdaget at baller med riller fløy bedre og da begynte de å gi ballene mønstre. Golfballen fikk sine første dimples.

Dimples var imidlertid ikke til nok hjelp for Old Tom, som til tross for å være på hjemmebane, ble slått av Willie Park Senior.

I utgangspunktet var det de tidligere fjærballprodusentene som inkluderte guttaperkaballen i produksjonen. Selv noen få klubbproer produserte baller. Men mot slutten av 1800-tallet kom selskaper fra gummiindustrien inn på markedet – inkludert Spalding & Brothers med sin «The Vardon Flyer Ball» – og begynte å engasjere seg i masseproduksjon, noe som gjorde at spillets popularitet kunne vokse raskt.

Vi nærmer oss år 1900 når det neste store skrittet tas

De amerikanske oppfinnerne Coburn Haskell og Bertram Work oppdaget at en ball med en kjerne av gummitråder dekket av en guttaperka (senere balata) forbedret ballflukt og kontroll ytterligere. Den nye ballen kom først og fremst den vanlige spilleren til gode og var en medvirkende årsak til golfens sterke vekst i USA. Det tok ikke lang tid før det nye designet kom til å dominere markedet.

Dette var også på et tidspunkt da størrelsen på ballen kunne variere. I lang tid hadde engelskproduserte baller en diameter på 1,62 tommer, mens de amerikanske var 1, 68 tommer. Dette betydde at engelskmennene kanskje gikk litt lenger, men de amerikanske fløy rettere. Siden 1986 har det vært den amerikanske størrelsen som gjelder.

Parallelt med masseproduksjon av baller fortsatte leverandørene med sine prosjekter for de bedre spillerne. Disse var basert på Haskellball-prinsippene. Skallet, som opprinnelig var laget av guttaperka eller balata, ble gradvis erstattet av kunstgummi og den væskefylte kjernen ble erstattet av en solid «sprettball» som gummibåndene ble pakket inn. Gradvis ble det utviklet et mer og mer holdbart skall. Ballmodellen ble først og fremst laget for spilleren som var ute etter spinn og kontroll i det korte spillet, og som kunne tenke seg å ofre et par meter med driveren.

På slutten av 60-tallet produserte TopFlite en ball som hadde en stor solid kjerne dekket av et plastskall laget av materialet Surlyn – den fløy lenger enn noen annen ball før, noe som betydde at golfballer nå kunne deles tydeligere inn i distanse- og tour-baller.

TopFlites langt-flyvende modeller førte til at USGA og R&A introduserte nye regler på 1970-tallet. Diskusjonene er gjenkjennelige fra vår tid. Proffene slo rett og slett for langt. De nye reglene gjaldt hovedsakelig materialer, noe som gjorde at produsentene igjen vendte oppmerksomheten mot nye områder. Fokuset var nå på dimples, som hadde vært uendret siden 1908. Det ble oppdaget at størrelse, dybde og mengde endret egenskapene til ballen, og et stort antall varianter ble lansert av hver produsent.

Den store revolusjonen var rett rundt hjørnet

Året er 2001, da Titleist lanserer den første Pro V1-modellen under et PGA Tour-arrangement i Las Vegas. Ballen var i tre deler og kombinerte det beste fra begge verdener. Skallet ga spinn og kontroll i det korte spillet, mens kjerne og midterste lag gjorde at det fløy så langt som distanseballene.
Titleist Pro V1 var faktisk en kopi av et patent som Spalding hadde på sin Strata-serie. Callaway, som hadde kjøpt alle Spaldings ball-patenter, startet et søksmål for å prøve å stoppe produksjonen av Pro V1. Det hele endte opp i et forlik som gjorde at ballen kunne fortsette å bli produsert på en litt annen måte som ikke innskrenket patentet like mye. Billy Andrade vant den konkurransen i Las Vegas (Invensys Classic), en konkurranse der totalt 47 spillere brukte den nye ballen. Og siden den dagen har Titleist Pro V1 vært den mest spilte golfballen på verdens pro-tourer.

Mer enn 20 år har gått siden den dagen, og igjen er det diskusjoner om golfballen flyr for langt, og at klassiske golfbaner blir irrelevante fordi dyktige spillere slår over de hindrene som banearkitekten har tegnet inn på banen.

Dette har ført til nye regler og begrensninger, men også til at selskapenes utviklingsavdelinger trolig igjen vil se på nye forbedringsområder.
Bare fremtiden kan fortelle hva som skjer videre.